Klasseledelse 
og relasjonen mellom lærer og elev

Innledning

I dette blogg-innlegget skal jeg se på hvilke praktiske tiltak jeg mener er viktige for en god klasseledelse, utvikling av gode relasjoner og et godt læringsmiljø. Utgangspunktet mitt er Vygotskys sosiokulturelle perspektiv på læring. Han mente at de sosiale rammene og kulturen barnet er en del av er utgangspunktet for utviklingen. Språket er sentralt i hans teori, og utviklingen av den egosentriske talen som er utgangspunktet for tenkning skjer i samspillet med andre. I hans teori er forståelsen av hvordan elevene lærer knyttet til teorien om den proksimale utviklingssonen. Det vil si at det er innenfor grensen av hva barnet kan klare alene, og det barnet kan klare med støtte fra andre at barnet kan lære. 

Målet med all undervisning er at elevene skal lære noe. Denne læringsprosessen påvirkes av mange ulike faktorer. Den viktigste faktoren mener jeg er læreren. Lærerens kunnskap, erfaring, personlighet og holdninger vil påvirke alt som skjer i klasserommet. Måten læreren møter elevene på og hvordan læreren formidler faget mener jeg har stor betydning for elevenes læringsutbytte.

Derfor er det viktig for læreren å være seg bevist sin rolle, reflektere over sin måte å lede klassen på og være seg bevisst hvordan han møter elevene sine. Læreren skal blant annet være leder, faglig ansvarlig, veileder, igangsetter, regissør, tilrettelegger, observatør, og evaluere læringsutbyttet (jf. Repstad & Tallaksen, 2006, s.14).

Læreren som leder

Det finnes ulike måter å lede en klasse. Jeg tror det er viktig at læreren har kunnskap om de ulike forholdene som fremmer god faglig og sosial læring og arbeider målrettet mot at det skal være et godt læringsmiljø i klassen (jf. Bergkastet, Dahl & Hansen, 2009, s.13).

For at elevene skal få en faglig fremgang viser forskning at det er noen viktige trekk ved læringsmiljøet som går igjen (Bergkastet, Dahl & Hansen, 2009 s.15):

            - Ro

- Orden

- Klare forventninger til oppførsel

Dette forutsetter en klar klasseledelse fra lærerens side. Hvordan kan læreren oppnå dette? Skal læreren prøve å få kontroll over elevene eller skal han få elevene til å samarbeide?  

Kunnskapdepartementet laget en systematisk kunnskapsoversikt i 2008 over hvilke kompetanser hos lærere som var viktige i forhold til elevenes læringsutbytte (Regjeringen.no). Oppsummeringen av et utvalg på 70 studier viste at i tillegg til lærerens akademiske innsikt var det tre kompetanser som var viktige for elevenes læring: Ledelseskompetanse, didaktisk kompetanse og sosial kompetanse.

Jeg tror lærerens mulighet til å ha kontroll over elevene i klassen er noe begrenset, men læreren kan gjøre noen grep for å fremme et godt læringsmiljø. Det at læreren har klar struktur på timen med tydelig start, skifte av aktivitet og avslutning gir trygget og forutsigbarhet. Selv jobber jeg som ringevikar på en barneskole. Noen ganger får jeg derfor ikke tid til å forberede timene godt nok. Dette påvirker flere aspekter ved undervisningen. For det første kjenner jeg ikke elevene godt, jeg har ikke oversikt over helheten i pensumet og må improvisere mye. Samtidig ser jeg at ved å ha en klar struktur på timen hjelper dette meg til å få ro i klassen. Hvis jeg som lærer er ettergivende eller utydelig vil dette skape usikkerhet og det kan oppstå uønsket adferd.

Skolen som organisasjon kan med fordel ha kollektive regler og rutiner. Dette er med å gjøre skolehverdagen trygg og forutsigbar uavhengig av hvilken lærer elevene har til en hver tid.

Læreren må være faglig og didaktisk dyktig slik at formidlingen er variert og målrettet. Elevene er ulike og har derfor også ulike læringsstrategier. Det er derfor viktig å variere undervisningen slik at en får en bredde i arbeidsmåter. Elevene trenger å oppleve mestring for å øke motivasjonen.  Ved at elevene får komme med forslag til arbeidsmetoder kan de oppleve at de er viktige samarbeidspartnere i læringsarbeidet. God undervisning krever forberedelse. Ved å være tydelig og instruere elevene i forkant av en arbeidsøkt unngår en at elevene må stille oppklarende spørsmål underveis (jf. Eide). På denne måten unngår en unødig uro. Det å reflektere over egen praksis både alene, sammen med elevene og sammen med kolleger tror jeg er viktig for å utvikle seg og nå målet om at elevene skal få en faglig fremgang.

Det siste punktet som kom fram i kunnskapoversikten var viktigheten av lærerens sosiale kompetanse. Hvordan forholder læreren seg til elevene sine?

Relasjonen mellom lærer og elev

Jeg pekte tidligere på at jeg ikke tror at læreren kan kontroll over alt det som skjer i klasserommet. Det må også et samarbeid til og da er relasjonen mellom lærer og elev er helt avgjørende. Det er hovedsakelig i relasjonen mellom elev og lærer elevene møter skolens innhold. Resultater fra elevundersøkelsen 2008 viser at elevenes opplevelse av relasjonen til læreren henger nøye sammen med elevenes innsats på skolen og indre motivasjon for skolearbeidet (Bergkastet, Dahl & Hansen, 2009, s.15).

Hvordan kan læreren oppnå en positiv relasjon til elevene sine? Holdningene til elevene er et viktig aspekt i denne sammenhengen. Som lærer må jeg være bevist på mitt menneskesyn og hvilke holdninger jeg har til mine medmennesker. Respekt og likeverd er for meg viktige begreper i denne sammenhengen.

Alle har vi behov for å bli sett og anerkjent. Elevene tilbringer mye tid på skolen og læreren blir et viktig «speil» for dem. Føler eleven seg sett og anerkjent av meg? Opplever han seg respektert? 

Jeg ønsker å se den enkelte og prøve å bli kjent med elven på ulike områder. Dette forutsetter at jeg er villig til å by på meg selv og bruke tid på den enkelte. Jeg tror jeg kan hjelpe og støtte eleven målrettet hvis jeg kjenner godt til elevens faglige forutsetninger og begrensninger. Samtidig er det viktig å kjenne til elevens fritidsinteresser og hjemmeforhold fordi dette også har innvirkning på læringsarbeidet. Jeg tror at det er viktig å ha klare forventninger til elevene slik at de har noe å strekke seg mot. Samtidig trenger elevene å få gode tilbakemeldinger og meningsfylte oppgaver som gir mestringsfølelse.

Læringsmiljøet påvirkes ikke bare av relasjonen mellom lærer og den enkelte elev, men også av lærerens relasjon til elevene som gruppe og elevenes relasjon til hverandre. Det er derfor viktig å fokusere på hele klassemiljøet for å skape et godt læringsmiljø.

Vygotskys oppskrift på god pedagogikk var kommunikasjon, samspill og aktivitet (Imsen, 2005, s.265). Dette forutsetter at læreren kjenner elevene og har en positiv relasjon til dem. På den måten kan læreren tilpasse undervisningen og være en pådriver og støtte i læringsarbeidet.

Konklusjon

Som vi har sett er det i tillegg til faglig og didaktisk kompetanse to kompetanseområder som er viktige hos lærerne for å skape et godt læringsmiljø for elevene: Læreren må kunne etablere positive relasjoner til elevene og han må være en tydelig leder. Elevens opplevelse av dette er ikke nødvendigvis de samme som lærerens. Det er derfor viktig at læreren stadig reflekterer over hvordan han leder klassen og finner ut hvordan elevene opplever relasjonen mellom lærer/elev og mellom elev/elev.

Relasjonorientert klasseledelse vil bety at læreren er en tydelig leder som leder klassen på en slik måte at elevene opplever seg sett og respektert. Læreren skal ha kontroll på de tingene han kan ha kontroll på. Samtidig er det elevene som har kontroll på seg selv. Det må derfor foregå et samarbeid mellom lærer og elev for at læringsutbyttet skal bli optimalt. Dette forutsetter en positiv relasjon mellom alle i klasserommet.

Kilder

Bergkastet, I.,Dahl, L. & Hansen, K. A. (2009). Elevenes læringsmiljø- lærerens muligheter.   (4.utg.) Oslo: Universitetsforlaget.

Eide, E. (2014) Forelesning om klasseledelse. PPU 12-14 samling, 16.januar 2014.

Imsen, G. (2005). Elevens verden: Innføring i pedagogisk psykologi. (4.utg.) Oslo: Universitetsforlaget.

Lyngsnes, K. & Rismark, M. (2007). Didaktisk arbeid. (2.utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Regjeringens dokumentarkiv. Hentet fra: http://www.regjeringen.no/nb/dokumentarkiv/stoltenberg-ii/kd/Nyheter-og-pressemeldinger/nyheter/2008/hva-forer-til-laring-hos-barn-og-unge.html?id=509339

Repstad, K. og Tallaksen, I. M.(2006) Variert undervisning- meir læring. (2. utg.) Bergen: Fagbokforlaget.

Kan Vygotskys læringsteori anvendes i dag?

Innledning

I dette blogginnlegget vil jeg skrive om læringssynet til Lev Vygotsky og drøfte hvilke konsekvenser hans syn kan få for min undervisning.

Vygotskys teori kan plasseres innenfor progressivismen fordi han ser på undervisningen som en prosess der eleven står i fokus. De sosiale rammene og kulturen rundt barnet er utgangspunktet for barnets læring mente Vygotsky. Utviklingen av språket står sentralt i hans teori, og den egosentriske talen er grunnlaget for all tenkning mente han. Vygotsky satte en grense mellom det barnet kan gjøre i samspill med andre og det barnet kan gjøre alene. Området mellom disse grensene kalte han den proksimale utviklingssonen, og det var her læring kunne skje.

Jeg har valgt å se nærmere på Vygotskys læringsteori fordi jeg tror at elementer i hans teori samstemmer mye med mitt eget pedagogiske grunnsyn. Han vektlegger samspillet mellom barnets utvikling og de sosiale forholdene rundt barnet som viktige i forhold til læring. Som fostermor og beredskapsmor har jeg sett mange eksempler på hvor viktig forholdet rundt barnet er for utviklingen og for læring.

I den første delen vil jeg trekke fram hovedpunktene i Vygotskys sosiokulturelle teori. I andre del vil jeg drøfte hvordan dette kan få konsekvenser for min undervisning.

Vygotskys sosiokulturelle teori

En av de fremste russiske teoretikerne var Lev Vygotsky (1896-1934). Teoriene hans har fått en renessanse i vestlig psykologi de siste tyve årene skriver Imsen (2005, s. 252).

Sosial aktivitet

For Vygotsky var menneskets utvikling over tid sentralt i hans studier. Han mente det var flere ulike utviklingsprinsipper som førte til utvikling (Imsen, 2012, s254). Det som kjennetegner den menneskelige utviklingen er samspillet mellom den biologiske modningen og det sosiale samspillet rundt barnet mente Vygotsky. All intellektuell utvikling og tenkning har sitt utgangspunkt i sosial aktivitet. Utviklingen skjer derfor fra det barnet kan gjøre sammen med andre til at barnet kan gjøre det samme alene (Imsen, 2005, s. 255).

Språket

Språket var helt sentralt i Vygotsky tenking. Dette er det viktigste redskapet for å tilegne seg kultur og kunnskap mente han. Fra spebarnets første kommunikasjon helt uten ord utvikles språket i samspill med omgivelsene. Barnet begynner etter hvert å forme egne ord i samhandling med andre og kan kommunisere med omgivelsene og med seg selv. Etter hvert utvikles den egosentriske talen på det indre planet. Den forsvinner etterhvert for å erstattes av tenkning ifølge Vygotsky (Imsen, 2005, s. 255). Når språket gradvis frigjøres fra det konkrete blir det mulig for barnet å reflektere over seg selv og sine handlinger. Dette gjør at barnet kan tenke, legge planer og styre sine handlinger.

I skolen blir det viktig å utvikle språket videre med større begrepsforståelse. Vygotsky deler begreper inn i hovedgruppene «spontane begreper» og «vitenskapelige begreper». Begreper som barn plukker opp i samspill med andre kaller han spontane begreper. De vitenskapelige begrepene har en mer presis betydning og er utviklet innenfor skolefagene og danner en referanseramme for de spontane begrepene (Imsen, 2005, s. 262).

For at barnet skal kunne utvikle et skriftspråk må bevissthetsnivået om språket være høyere enn når barnet lærer muntlig tale mente Vygotsky. Her er den indre fortettede talen en viktig forutsetning for å kunne formulere hele setninger skriftlig (Imsen, 2005, s. 262).  

Mediering

Vygotsky setter inn et kognitivt redskap mellom stimulus og respons i den klassiske S-R modellen. Dette elementet kaller han tegn. Språket blir et slikt tegn i hans teori, og når dette settes mellom stimulis og respons kalles dette mediering. Denne medierende «hjelperen» er selve nøkkelen til å forstå hvordan mennesker skaper nye kulturelt baserte psykologiske prosesser (Imsen, 2005, s. 257).

Utviklingssonen

Vygotskys utgangspunkt er at barnet utvikler seg fra det sosiale til det individuelle.

Området mellom det barnet kan klare med hjelp og det barnet kan klare alene kaller Vygotsky  den proksimale utviklingssonen. Det er i denne utviklingssonen barnet kan utvide sin mestring. Denne sonen er ikke statisk, men vil endres ettersom barnet stadig utvikles og mestrer mer. Den som hjelper barnet med å utvide denne utviklingssonen blir da en medierende hjelper (Imsen, 2005, s. 258). Læring skjer derfor gjennom samhandling og dialog med noen som er mer kompetente enn barnet (Lyngsnes og Rismark, 2007, s. 64).

Konsekvenser for egen undervisning

Jeg vil nå drøfte hvordan Vygotskys sosiokulturelle læringsteori kan få konsekvenser for min undervisning.

Vygotsky mener utgangspunktet for all utvikling ligger i den sosiale aktiviteten. Som lærer blir det da viktig for meg å opprette en god relasjon til elevene. Men for å få et godt læringsmiljø må jeg også fokusere på hele klassemiljøet.

Språket er sentralt i hans tenkning. Derfor blir det viktig at de som er nær barnet stimulerer den språklige utviklingen mest mulig helt fra fødselen ved å snakke med barnet og sette ord på det som skjer. Vanligvis gjør man dette automatisk uten å reflektere over det. «Nå smiler du, så fint… Nå skal jeg ta på deg genseren, først den ene armen, så den andre….» Dette er eksempler på hvordan man setter ord på det barnet gjør eller det en selv gjør. Slik lærer barnet ord og begreper. Når et barn som ikke har blitt snakket mye til på denne måten kommer til skolen, kan  de få problemer med å forstå det som blir formidlet. For å lære barnet de vitenskapelige begrepene må jeg som lærer først finne ut om de spontane er på plass i barnets begrepsforståelse. Når jeg går igjennom fagstoff blir det derfor viktig at jeg stopper opp og forklarer ulike begreper underveis.

Samtale med elevene om faget blir ut i fra Vygotskys teori sentralt i læringsprosessen (Lyngsnes og Rismark, 2007, s. 63). Da er det viktig at man har en felles situasjonsdefinisjon og at det er en utveksling mellom lærer og elev. Jeg må stille åpne spørsmål, og bygge samtalen videre ut i fra den erfaring og kunnskap som elevene kommer med. Samtidig tror jeg at selvstendig arbeid med ulike oppgaver også er en god måte å lære på. Men da blir det viktig med respons slik at eleven ikke blir overlatt til sin egen vurdering av arbeidet. Det er også viktig at oppgavene gir utfordringer slik at eleven må strekke seg litt. 

Gruppearbeid er en arbeidsform som også er god å variere med. Her kan man utnytte at enkelte elever kan mer enn andre, og dermed kan fungere som «hjelpere» for hverandre. Faren er at den som kan mest ikke blir stimulert til å strekke seg mot nye læringsmål for sin egen del.

Hos Vygotsky står elevens forutsetninger, interesse og læringsaktivitet i fokus. Som lærer blir det viktig for meg å kartlegge hvor elevenes proksimale utviklingssone er. Dette er ikke en enkel oppgave med mange elever og med ulike fag. Men det må være et mål at jeg i størst mulig grad blir kjent med hver enkelt elev slik at jeg kan tilpasse undervisningen etter dette.  Elevene må hele tiden stimuleres slik at de strekker seg mot nye kunnskaper og erfaringer.

Konklusjon

Vi har sett at Vygotsky mener utgangspunktet for all utvikling ligger i den sosiale aktiviteten. Utviklingen går derfor fra det sosiale til det individuelle. I hans læringsteori har språket en sentral plass, og blir grunnlag for all tenkning og intellektuelle utvikling. Han fokuserte også på at det er innenfor den proksimale utviklingssonen det kan skje læring i samhandling med noen som kan mer.

Som lærer skal jeg etter Vygotskys teori fokusere på å motivere, veilede og legge til rette for elevenes læring. Jeg må da vite noe om hvor elevenes proksimale utviklingssone er, slik at jeg kan tilrettelegge undervisningen etter det. Jeg må bruke mine egne kunnskaper, erfaringer og holdninger i sosial samhandling og dialog med elevene og være en modell for deres utvikling. Jeg må også fokusere på at elevene skal være aktive i sin læringsprosess. 

På bakgrunn av dette vil jeg si at Vygotskys læringsteori kan anvendes i dag.

Referanseliste

Imsen, G. (2005). Elevens verden: Innføring i pedagogisk psykologi. (4.utg.). Oslo: Universitetsforlaget.

Lyngsnes, K. & Rismark, M. (2007). Didaktisk arbeid. (2.utg.). Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS

Test

Hei, jeg skal opprette en blogg som jeg skal bruke til oppgaveskriving på HSH.
Dette er derfor en test på hvordan dette virker:)

Nita